Mini update

Hei igjen! Føler det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg deler noe med dere her, men dere begynner kanskje også å bli lei at det jeg starter hvert innlegg med å snakke om hvor lenge det er siden sist, så jeg har planer om at dette blir siste gang jeg gjør det. Fra nå av kommer det bare innlegg da det kommer, og ferdig med det – deal?

Over til livet – denne sommeren tror jeg er den mest innholdsrike sommeren jeg noensinne har hatt. Stort sett det på bildet jeg har drevet med egentlig, men ja. Selv om den ikke ble i nærheten av slik den var planlagt og tenkt, så har den definitivt vært fantastisk. Men jeg tenker jeg heller kan lage en “Summer recap” til dere en annen dag. Akkurat i kveld ville jeg bare stikke innom en tur igjen og si hei og gi noen generelle updates. Først og fremst er det nå en hel uke siden jeg sov min første natt i den nye leiligheta her på Hamar, og så langt er jeg super fornøyd – sett bort i fra den gigantiske husedderkoppen jeg var så uheldig å møte forrige uke selvfølgelig. I går var det også tre uker til jeg har min første dag på jobb, så det også begynner jeg å kjenne på kroppen at nærmer seg – snart på tide å brushe opp på alt jeg egentlig skal ha lært de siste tre årene så jeg blir klar for kurs.

Det er så mye som har skjedd siden sist at jeg tror nesten dette er det eneste jeg kan si uten at dette blir kjempe langt en sen tirsdagskveld. Men kan også si at jeg har filmet litt under innflytningsprosessen, i tillegg til en “Empty apartment tour” som jeg tenker jeg inkluderer i en video da alt er på plass her, slik at dere får se alt på en gang – utgangspunktet, prosessen og resultatet. Håper det er stemning for det; uansett et godt minne for meg å ha en slik video, så kommer gjør den uansett.

Ellers håper jeg dere har hatt en minst like flott sommer som jeg har hatt, det unner jeg alle. Så får dere ha en flott kveld, eller dag videre – sikkert mange som ikke leser denne før hvert fall i morgen tenker jeg så. Men ja, da vet dere hvert fall at jeg lever enda, og sånn ca. hvor i verden jeg er å finne om dagen. Snakkes!

Snarvisitt

Hei, og god helg til de fleste av dere forhåpentligvis. Det er så sjeldent jeg er på Mac’n om dagen om jeg ikke sitter på skolen eller jobber med en oppgave at jeg glemmer litt å i det hele tatt tenke på blogger i sin helhet. Ikke har jeg heller følt noe spesielt behov for å skrive noe, som nesten skremmer meg mer enn noe annet, ettersom jeg stort sett alltid har noe å si, og et ønske om at flest mulig skal høre meg. Men i det siste har dette sakte, men sikkert startet å forandre seg, som jo føles veldig merkelig. Jeg vet det har gått tre måneder og også mer mellom det har blitt lagt ut innlegg tidligere, men det føltes allikevel annerledes når jeg at jeg fremdeles ikke hadde lagt ut et eneste innlegg i hele 2019. Vet ikke helt egentlig hvorfor jeg skriver et innlegg om dette, føles ut som at det at jeg ikke blogger lenger er det eneste jeg faktisk blogger stort om i det hele tatt, noe som igjen kanskje blir litt teit. Men jeg føler også for å forklare at det faktisk føles rart å ikke skulle uttrykke seg offentlig, da dette er noe jeg har gjort i veldig lang tid.

Utenom det har jeg ikke egentlig hatt så veldig mye å skrive de siste tre månedene, de eneste tingene som virkelig surrer oppe i hode mitt er tanken på å snart være ferdig med en bachelor, hvor mye jeg gleder meg til å flytte, hvor mye jeg gleder meg til sommeren og planene for den, hvor mye jeg gleder meg til å starte i jobb og flytte til Hamar, og hvordan jeg skal overleve frem til første virkelige lønning. En vanlig studiehverdag altså.

Ellers har året hittil bydd på bursdagsfeiring for meg selv i januar selvfølgelig da jeg ble hele 24 år, og jeg må si det føles fremdeles bra å bli eldre. Hadde en herlig gjeng som feiret med meg, og helgen kan ikke beskrives som noe annet enn fantastisk. Ellers har min bestevenninne reist til Bali i en hel evighet, så de siste snart to månedene har hatt en vesentlig mangel ved seg. Heldigvis har jeg mange andre herlige mennesker i livet mitt som har lyst opp hverdagen allikevel, så noe annet enn heldig kan jeg på ingen måte si jeg er til tross. Noe dypere enn dette tror jeg dessverre ikke det ble i dag, ville bare stikke innom for å si at jeg lever og det går bra. Det skal sies at det ikke bare har vært fryd og gammen, og et par nyheter jeg bare må finne en måte å leve med, men ingenting det ikke skal være mulig å komme seg gjennom når man er omringet av så mange flotte mennesker. Nå skal jeg steke meg en pizza og finne meg litt cola før jeg setter meg ned foran TV’en for kvelden etter å ha brukt store deler av dagen på å gjøre ferdig en oppgave i faget Årsregnskap, så håper jeg dere alle nyter fredagen minst like mye som jeg har tenkt til.

 

Årets siste dag

Hei! Og god siste dag av 2018 til dere alle sammen. Hvor merkelig er det ikke hvordan dagene bare flyr av sted, og plutselig har enda 365 av dem passert og man går atter en gang inn i et nytt år. Først da begynner man virkelig å tenke over om man egentlig har gjort noe det siste året, og når man sitter der og tenker begynner man nesten å lure på hvordan alt dette har hendt kun i løpet av det siste året. Alt fra stevner, Florida turen, bading, jobbsøking og triste nyheter. Det siste året har bydd på veldig mye, for ikke å snakke om hva dette året her har gjort for det kommende året. Jeg går en veldig spennende tid i møte, og jeg gleder meg noe utrolig.

Men jeg hadde ikke tenkt til å dra dette innlegget så veldig ut i dag, fordi for en gangs skyld har jeg tenkt til å ta en rolig og fin nyttårsfeiring. Jeg har ikke en gang tenkt til å dra frem speilrefleksen til fyrverkeriet etterpå, noe jeg tror er første gang på 10 år, men med det så konkluderte jeg på en måte med at jeg kanskje hadde opparbeidet meg nok bilder av fyrverkeri i løpet av disse årene også. For min del blir det altså bakt potet, kaker, potetgull, is og litt sprudlende i glasset her på hybelen før vi går ut og ser på fyrverkeriet, så får vi se hva som skjer videre.

Ellers har jula vært super chill og ålreit. Det er bilder fra julekvelden som dere ser her i innlegget, hvor vi som sagt feiret rolig sammen vi fire. Første dagen ble det middag hos bestemor og bestefar, tredje dagen var det middag hos bestemor og bestefar, fjerde dagen ble det vennebord på Folkets Steakhouse på Flisa og femte dagen bar turen til slutt hjem til Elverum. Og uansett hvor koselig og godt det er å være hjemme hos mamma og pappa en stund, så er det veldig godt å komme seg hjem til egen seng og egne ting igjen også. Men nå skal jeg ordne meg og ting litt så jeg kan føle meg klar for å gå inn i et nytt år. Så håper jeg virkelig dere alle sammen får et utrolig godt nytt år. Så sees vi på den andre siden! 

Juletradisjoner

Hei, og god morgen denne juleaften! Tenkte jeg bare fikk stikke innom en liten tur i dag også og først og fremst ønske dere alle sammen en riktig god jul, men også snakke litt kort om hva som er med på å gjøre det til jul her hjemme. Vi har jo alle sammen litt forskjellige tradisjoner, noen få ting vi bare må gjøre for å få den følelsen av at nå er det tiden igjen. Selv så er jeg jo ganske så spent på hvordan ting blir til neste år, for nå har jeg jo akkurat gjort meg ferdig med min siste eksamensdesember for en stund, og jeg må si jeg gleder meg noe voldsomt til å få en litt roligere desember neste år – tror jeg hvert fall. 

Men over til business! Jeg tok juleferie klokka ett på torsdag, og siden jeg feirer jul hjemme hos mamma og pappa gikk turen dit (hit, eeh) på fredag, og her sitter jeg altså nå. Hjemme i Elverum satte jeg opp juletre og all annet julepynt allerede i begynnelsen av eksamensperioden, her på Flisa er – og har alltid vært – ting litt annerledes. Siden jeg kom hit har vi bakt kromkaker, tjukksnepp og julekaker, skulle egentlig bakt smultringer også, men rakk ikke over alt denne gangen dessverre. Vi har også fått opp juletreet og dandert alle våre pakker under, adventslilla duker er byttet ut med de julerøde, den siste julepynten er satt opp, og gulvene er støvsugde og rotet er ryddet bort. Og i går kveld avsluttet vi selvfølgelig med Grevinnen og Hovmesteren som hvert år. 

Selveste juleaften har selvfølgelig også sine egne tradisjoner, blant annet at jeg sitter her på stua i pysj og morgenkåpe og bare venter på at de riktige programmene skal starte på NRK. Når jeg har skrevet dette innlegget ferdig har det sikkert begynt ettersom det for øyeblikket er ti minutter igjen, men uansett. Nå skal jeg nemlig se på Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen i hovedsak, før det blir julegrøt med mandel i. Her liker riktignok ikke alle marsipan, så som premie kan man velge mellom en sjokoladeplate eller marsipan – selv går jeg helt klart for sjokoladeplata. Deretter settes det for fullt i gang med ribbe, julepølse, medisterkaker, poteter, saus og alt annet til. Bordet dekkes, og jeg dukker ned i sminkebaggen for ei litta stund, også er det julekveld. I år er det kun oss fire her, men det blir julemiddag, gaveåpning og spising av kaker som alle andre år allikevel. 

Videre i julen blir det familiemiddager, vennebord, og antagelig nyttårsfeiring i Elverum, men vi får se hva som skjer. Det som hvert fall er sikkert er at det skal foregå en god del avslapning! Men nå begynner jo det jeg vil se på TV, så da passer det greit å avslutte er. Så ønsker jeg dere alle sammen atter en gang en veldig god jul uansett hvordan dere feirer den, så får dere bruke årets siste uke godt. GOD JUL!

2018 – en sparkesykkel i ankelen?

hvor ille kan vel livet være med så flotte mennesker som dette. 

Hei, og forhåpentligvis god mandag. Med bare en uke igjen til juleaften regner jeg med det er en del av dere som stresser rundt for øyeblikket, men jeg skal krysse fingrene for at du rekker å få gjort alt du skal før den spesielle dagen kommer. Selv har jeg blitt ganske så forkjølet, og vil egentlig ikke dra meg opp av senga i det hele tatt. Før torsdag skal jeg allikevel ha rukket å pakke alle gaver, ryddet rommet så det ser greit ut da jeg kommer opp igjen etter feiring på Flisa, og jeg skal ha lest til eksamen i Kommunalt- og statlig regnskap som avholdes på torsdag, noe som hadde gått mye greiere om jeg hadde noe til overs for faget generelt. Men det skal vel ordne seg det også, man får gjort merkverdig mye på en uke om man først tenker etter! 

Men det er ikke alt dette jeg er kommet innom for å snakke om! Jeg bladde nemlig nettopp gjennom Instagram feeden min nå, hvor det kom opp et bilde med teksten “2018 har vært som en sparkesykkel i ankelen”, et bilde jeg tok meg i å like. Heldigvis så tok det meg vel rundt tre sekunder før jeg fjerna like’n igjen. Og akkurat dette er noe jeg ønsker å ta opp litt kjapt, for jeg tror det er veldig enkelt for mange av oss å tenke over alt vi har måttet slite oss gjennom den siste tiden og kalle det helheten. For ja, det har skjedd et par helt forferdelige ting i 2018, og ja jeg har hatt et par eksamensperioder som sliter meg ut helt inn til sjela, men det utgjør på ingen måte 2018 i sin helhet. Når jeg virkelig tenker etter så husker jeg faktisk ikke mye negativt som har skjedd; jeg startet året med å få influensa, og jeg fikk det igjen rett før jeg dro til USA (men ble frisk på flyet dit), og jeg er forkjøla nå – det er ikke halvparten så mye syk som jeg pleide å være en gang. Jeg har hatt en del angstanfall igjen, men de gikk jo over. Eksamensstress – greit nok, men med tanke på karakterene jeg har endt med, så er det da virkelig ikke så ille! Jeg har ikke blitt tynn dette året heller, men ikke er jeg så alt for missfornøyd, og ikke har jeg prøvd så alt for hardt å gjøre noe med det, så da kan det virkelig ikke være så galt. Det eneste virkelig ille som har skjedd er han som ble tatt fra oss, og selv om jeg ikke finner noe positivt eller noe lyspunkt i akkurat det, så går livet videre. 

Når jeg derimot tenker over alt det positive som har skjedd i år blir lista lenger! Forrige vinter sto jeg mer på slalåm enn jeg tror jeg noengang har gjort i løpet av en sesong, og jeg ELSKER å stå på slalåm. Jeg fikk feiret påsken med fantastiske venner, og det var så ufattelig gøy. Mai ble kjempe varm, og jeg kunne sitte på verandaen og lese til eksamen i varmen som hjelper ganske greit på motivasjonen. Hele juni tok jeg borte i Florida, hvor jeg ikke gjorde annet enn shoppe og virkelig nyte livet – ikke noe negativt å si om det. Solør Martn ble feiret med fantastiske mennesker, hele resten av sommeren var varm og super, og ble i stor grad tilbragt ved vannet. Og denne høsten har jeg greid å finne styrken til å faktisk søke på drømmejobben, og faktisk få den! Ja, det har vært dårlige dager, men det er da virkelig for mye for langt å skulle ha 365 gode dager i året – ærlig talt er det liten sannsynlighet for at du hadde tenkt det hadde vært 365 gode dager uansett, for vi trenger perspektiv, og alt vi tenker og mener om ting er relativt – altså at det blir sett i sammenheng og sammenlignet med resten. Så i forhold til den fantastiske dagen der, så var jo ikke denne dagen her så alt for super allikevel? 

Jeg tror det er viktig at vi stopper opp og tenker oss om når slike bilder eller utsagt dukker opp, at vi ikke bare ser eller hører det og kun tenker på akkurat de vonde tingene teksten minner oss om, men at vi tenker litt bedre etter på hva dette året faktisk har gitt oss. Sannsynligheten er stor for at det har vært mer positivt enn negativt, og om det har vært så utrolig mye negativt så får du heller tenke på at du faktisk overlevde det. For hvor sterk må ikke du være for å komme deg gjennom et år som kun har vært negativt, og tenk hvor mye en så sterk person faktisk kan få til om de forstetter å stå på og kanskje møter litt medgang? Det er alltid noe, og det er ganske sjeldent ting er så ille at man kan kalle et helt år for en sparkesykkel i ankelen – for det gjør forferdelig vondt! 

Høsten oppsummert på godt og vondt


an easier time.

Hei! Herlighet, jeg kan ikke lenger huske sist gang jeg virkelig skrev et ordentlig blogginnlegg. Kan selvfølgelig bare sjekke det på selve bloggen, men regner vel egentlig med de fleste skjønte at det ikke var det som var poenget. Merkelig nok betyr ikke det at jeg ikke har skrevet noe på en stund at jeg ikke har noe å si, for de som kjenner meg vet at jeg stort sett alltid har det. Problemet er mer at jeg egentlig ikke lenger aner hvor jeg skal begynne. Hode mitt er så overfylt av alt mulig. Denne høsten har vært en av de absolutt hardeste jeg tror jeg noensinne har hatt, hvert fall som jeg kan huske. Den har vært hard jobb, og stressende både i forhold til en overveldende mengde skolearbeid som skulle blitt gjort i tillegg til å søke på jobber innen frister – og da ikke bare skrive en jobbsøknad hvor man skriver at man er blid og imøtekommende, men en side hvor du beskriver hvorfor akkurat du er perfekt for jobben, hvorfor du vil jobbe akkurat der, og hvordan din erfaring er relevant uansett hvor farfetched det kanskje egentlig føles. Kan jo legge til grunn her at det å søke jobber i seg selv er noe jeg syns er utrolig stressende, og noe jeg stort sett unngår, uansett om det kun er søknader til nærmeste bensinstasjon, butikk, bowlinghall eller om det faktisk er søknader til de største revisjonsfirmaene i verden. Da det i tillegg er søknader som virkelig betyr mye for meg og min framtid som sistnevnte var, var det en enorm påkjennelse i seg selv. Det å bli testet og satt under lupen for å se om du er bra nok er ikke en fantastisk følelse, uansett hvor sikker jeg i hovedsak er på min egen kompetanse og potensial. 

Midt oppe i jobbintervjuer og alle innleveringsfrister så skjedde også det utenkelige, og en helt fantastisk person og venn ble så helt ut av det blå tatt så brått bort fra oss av krefter det ikke var noe å gjøre med. Enda han på mange måter ikke var min å miste var det som om noen sparket meg i magen, jeg fikk ikke puste og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Nå, halvannen måned senere går det fremdeles ikke en dag hvor jeg ikke tenker over hvilken betydning hans bortgang for alltid vil ha for meg og noen av mine nærmeste, uansett hvor mye tiden vil lære oss å leve med det. 

Jeg kommer heller ikke unna den surrealistiske følelsen når jeg kun fire dager etter ble tatt videre til andregangsintervju i enda en av jobbene jeg hadde søkt på, og en uke etter det ble tilbudt jobb hos selskapet jeg aller helst ville jobbe for. Det føltes litt som å bli revet i filler, fordi jeg på en måte følte på hvor ufattelig urettferdig verden er for å ta fra oss et så nydelig menneske, samtidig som jeg akkurat hadde fått drømmejobben som jeg har jobbet så ufattelig hardt så lenge for å oppnå – den typen jobb jeg for ti år siden skrev jeg så for meg selv med. Det å sitte med skyldfølelse for å ville skrike av lettelse og glede, og skyldfølelse ovenfor meg selv for å ikke gjøre akkurat det er ikke annet enn utrolig vanskelig, selv om jeg også er veldig takknemlig for å bli gitt et slikt lyspunkt oppi alt sammen. I etterkant er det selvfølgelig jobbet veldig hardt med å komme seg videre, glede seg over å ha klart et ansettelsesforhold for høsten og forberede seg på å flytte på seg igjen – ting jeg nok kommer nærmere tilbake til utover nyåret. Jeg og Ingvild planlegger også en reise for sommeren før høsten skal by på en ny start igjen, noe jeg gleder meg noe vanvittig til, og som dere hvert fall kommer til å få høre mer om når vi legger litt mer klare planer. 

Så som sagt er det både så utrolig mye som har skjedd, og også så utrolig mye som skal skje at hode mitt er et eneste virvarr av tanker og følelser som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med for øyeblikket. Jeg får ikke med meg stort av det som skjer rundt meg, og motivasjonen for å gjøre noe som helst er ikke helt med meg – og la oss bare si at eksamensperiode virkelig ikke gjør situasjonen noe bedre. Oppgaver skal skrives, pensum skal pugges, og som julen nærmer seg med stormskritt skal også gaver pakkes inn og julekaker bakes. Jeg vet det å ramse opp alt man skulle ha gjort på ingen måte er positivt for å komme seg gjennom det på en best mulig måte, men noenganger blir ting bare så overveldende at det kan være litt vanskelig å la være. Selvfølgelig vet jeg at jeg kommer til å få det til og det kommer til å gå bra, ting ordner seg og verden går videre, men noenganger er det faktisk helt greit å synes at livet er slitsomt og vanskelig også. Slik er det bare. Og plutselig kommer det bedre dager, og alt slitet vil være verdt det fordi du ikke ga opp. Men før dette innlegget passerer 900 ord tenker jeg at jeg skal si god natt for nå, så håper jeg alle får en super helg i snøværet. 

DINNERDATE

Hei alle sammen! Dette føles faktisk ganske merkelig, for hvor lenge er det vel ikke siden jeg la ut et helt vanlig blogginnlegg fra en kveld? Med bare bilder og litt tekst, i steden for videoer av hva jeg har kjøpt eller gjort, eller dypere innlegg om hva som foregår på innsiden av hodet mitt. Men jeg må nok si jeg føler meg mye mer komfortabel med å skrive om hva jeg gjør i steden for å filme det, veldig stor forskjell på å ta opp kameraet og knipse et par bilder av det jeg gjør, enn å skulle prøve å få alle morsomme, bloggverdige øyeblikk på film. Så det blir nok bedre å komme tilbake litt til denne vanlige bloggingen igjen slik at jeg kan slappe av og bare kose meg litt når jeg gjør ting igjen. Det kommer fremdeles videoer selvfølgelig, men så kommer det litt vanlige blogginnlegg igjen også. Men nei, jeg tror nok aldri jeg kommer til å gå tilbake til den typen “tre innlegg om dagen” blogging igjen, livet mitt er virkelig ikke interessant nok til å gjøre det, i tillegg til alt man skal dele på alle andre sosiale medier. 

Grunnen til å starte opp igjen akkurat i dag ser dere jo her. Jeg og Astrid bestemte oss for å ta en skikkelig koselig og avslappet lørdag sammen, og det må jeg si er noe vi absolutt må gjøre oftere. Vi fiksa oss, tok litt bilder, laget en fantastisk god og enkel middag med indrefilét av svin med pomfri til og drakk litt vin, før vi dro ned på Stensby og pratet med litt kjente og ukjente. Men det var så utrolig avslappet; før vi gikk ned så satt vi bare under et varmepledd, sippet vin, og pratet om alt mulig rart. Og selv om vi jo gikk ut, så var det jo ikke snakk om noen fyll på noen måte, det ble vel en flaske vin før vi gikk, også en kaffe baileys ute, og det er helt perfekt. Foretrekket en slik kveld over en fest hver gang! Må nok si det skal bli greit med høst, studiestart og en roligere, mer meg hverdag igjen. Det er så enkelt for til og med slike som meg å komme i partyhumør i sommervarmen. 

Nå må jeg nesten komme meg videre riktignok, skal en tur til Namnå og fikse negler igjen. Tenkt til å teste en litt lengre og ny stil, og tante er ikke helt fornøyd med meg, men vi får se hvordan det blir. Jeg tror nok det blir like bra som alltid. Snakkes! 

Selvstendig romantiker?

Hei alle kjente og kjære, nye som gamle. Tenkte det kanskje var på tide at jeg stakk innom her en tur igjen. Har hatt lyst og planer om å skrive til dere lenge, men hver gang jeg har prøvd så har ordene på en måte bare snublet i hverandre på vei ut, så dere har jo sett hvordan det har endt. Men i dag føler jeg er dagen, eller rettere sagt kvelden kanskje? Siden dagen er blitt fylt opp av to ganske krasjende sider i meg, er det akkurat det jeg ønsker å dele. 

I dag har blitt brukt til en ganske stor photoshoot sammen med venninnen min Astrid, noe som endte med å være en greie ganske avhengig av strålende selvtillit og absolutt ingen tanke på hva andre skulle måtte mene og tenke, der jeg sto på et bord på en rasteplass ved en høyt traffikert vei og poserte som om jeg var helt alene her i verden. For så å velge ut alle de bildene jeg likte best som dere etterhvert kommer til å kunne se på Instagram om dere følger meg (dere finner meg HER). Før dagen ble avsluttet med å se Mamma Mia: Here we go again på kino, og Letters to Juliet på Viaplay til middagen etterpå. La meg forklare hvordan dette altså henger sammen. 

Jeg har så vidt jeg kan huske alltid vært en romantiker, jeg elsker kjærligheten i seg selv, det å ha noen, følelsen av å ikke være alene – noen til å passe på. Og tidligere var jeg også avhengig av den, mer følelsen av å ha noen, enn kjærligheten selv antageligvis, men noenganger kan man bli litt forvirret av alt sammen. Til slutt var alt sammen bare en stor smørje, jeg var så avhengig av å ikke være alene at jeg gikk på smell etter smell, ble mer og mer deprimert, søkte det jeg trengte på steder jeg visste ikke var rett, som jeg visste ikke kom til å passe, bare fordi jeg trengte det så sårt og jeg ikke vistte hvor ellers jeg skulle få tak i det. Men uten å grave meg for langt ned i en lang historie jeg har tenkt til å fortelle senere, så kom jeg hvert fall til et punkt hvor jeg sa til meg selv at det her ikke var hvordan jeg ønsket å ha det. Så vondt ønsker jeg ikke å ha det, jeg ønsker ikke å føle meg slik lenger, og som alltid i slike scenarier, kom jeg frem til at noe måtte forandres. 

Så jeg startet på en hard og vond reise med meg selv. En som skulle ende i at jeg skulle ha det bra med meg selv, jeg skulle være selvsikker igjen, finne igjen verdien i meg selv, være klar over hvem jeg faktisk er – og jeg skulle ikke være avhengig av noen eller noe annet enn meg selv. Mye tårer, flere angstanfall, mange nye venner, veldig mange bøker, mye forvirring og til slutt mye glede, kom jeg dit. Dit hvor at jeg trives i mitt eget selskap, jeg klarer meg selv, jeg har lagt en plan for livet mitt som ikke nødvendigvis innebærer noen andre enn meg, et par venninner, og litt familie. Men det er også da man kommer tilbake til et godt sted i seg selv at man greier å se litt klarere på ting. For i min utvikling til å klare meg selv og ikke være avhengig av noen, har jeg også vært veldig på at jeg på ingen måte trenger noen – men når den innbarka romantikeren plutselig stikker frem så blir man usikker igjen på alt sammen. Hadde jeg ikke greid det allikevel?

For dette er det jeg lenge har trodd og følt krasjet; den selvsikre personen som ikke trenger noen, og som ikke bryr seg om hva de andre skulle mene, og romantikeren som ønsker å ha noen. Det gjør alt sammen nemlig litt vanskelig. For det å ikke trenge noen, og det å ikke ønske noen, er to veldig forskjellige ting. Det ligger vel i oss alle sammen et innebygd ønske om å være likt, være nødvendig, føle seg viktig og trengt. Men da jeg jobber så hardt i fortsette å fortelle meg selv at jeg ikke trenger noen, at jeg fint klarer meg alene, så greier jeg jo heller ikke å gi noen andre følelsen av akkurat det – at de er viktige. For øyeblikket vet jeg ikke helt hvordan jeg skal balansere akkurat det, men så får vel det bli mitt nye store personlige prosjekt, slik det å ikke være avhengig av noen var. Det er jo ikke slik at jeg ønsker å være alene for alltid. Det hadde vært godt å ha noen der når jeg våknet om morgenen, en å planlegge ferier og reiser med, noen å spise frokost og middag med – og selv om jeg er fullstendig kapabel til å ta vare på meg selv, og holde alle bitene mine sammen på egenhånd, er det meste enklere med litt hjelp, og bitene sitter så absolutt bedre når noen holder rundt én. 

c